Referat: Medlemsmøte 4 i Ballettklubben
Vi samlet ca 30 medlemmer i foajeen i Operaen til høstens første møte.
Dato: 18.09-24
Styreleder Iver Anton ønsket alle velkommen til det første medlemsmøtet for sesongen 24/25. Han innledet med å presentere klubbens mål for året.
En viktig nyhet er at vi øker antall møter fra fem til seks per år. Dette vil gi oss mulighet til å samle klubben og dykke dypere inn i ballett som kunstform, slik at vi sammen kan utforske både historien og det som skjer i ballettens verden i dag.
Operaen og abonnement: Operaen har lansert en ny abonnementsordning som er spesielt fordelaktig for medlemmer av ballettklubben. Medlemmer får forkjøpsrett på billetter, og rabattene er enda bedre enn tidligere. Dette gir oss en gyllen mulighet til å sikre gode plasser på forestillinger vi virkelig ønsker å se.
Invitasjon fra KHIO: Vi har også fått en stående invitasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) til å overvære en av deres ballettklasser. Dette er en unik sjanse for oss til å se hvordan morgendagens stjerner trenes opp, og få et innblikk i hverdagen til ballettstudenter. Dette skal vi planlegge godt.
Fremtidige arrangementer: Vi kan glede oss til et spennende besøk fra Jo Strømgren, en anerkjent norsk koreograf og danser, den 30. oktober.
På julemøtet den 25. november vil vi dele ut et stipend til en nasjonalballettdanser som har utmerket seg i løpet av året og vi skal prøve å få med oss betydelige mestere fra graven (her: orkestergraven)
Kveldens gjest: Knut Breder Etter introduksjonen åpnet vi for kveldens gjest, Knut Breder, som nylig gikk av med pensjon etter en lang og imponerende karriere som leder for ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett. Knut har en dyp forståelse av ballett både som kunstform og utdanningsfelt, og han delte sin kunnskap med oss på en svært inspirerende måte.
Knut begynte med å gi oss en historisk gjennomgang av ballettens utvikling, med mange fascinerende detaljer. Vi fikk høre om Catherine de Medici, som allerede på 1500-tallet brakte ballett til det franske hoffet fra Italia. Hun arrangerte storslåtte forestillinger, der musikk, poesi og dans ble forent. Dette ble starten på det vi i dag kjenner som ballett, og hun er en av de første som virkelig satte dansen i system. Catherine de Medicis forestilling "Ballet Comique de la Reine" fra 1581 regnes som den første store ballettproduksjonen i historien.
Knut gikk videre til Ludvig XIV, også kjent som Solkongen, som på midten av 1600-tallet tok balletten til nye høyder. Han danset selv i mange av sine egne forestillinger, og brukte balletten som en måte å vise sin makt og posisjon på. Ludvig XIV grunnla Académie Royale de Danse i 1661, som profesjonalisere balletten i Frankrike. Denne institusjonen er en direkte forløper til dagens ballettskoler.
Etter dette introduserte Knut oss for Pierre Beauchamp, som er kjent for å ha utviklet de fem grunnposisjonene innen klassisk ballett. Disse posisjonene danner fortsatt fundamentet for all ballettundervisning, og det er fascinerende å tenke på hvordan noe som ble utviklet på 1600- tallet fortsatt er en viktig del av moderne ballett. Historiske pionerer Vi lærte også om Jean-Georges Noverre, som på 1700-tallet skapte ballet d’action, en tidlig form for narrativ ballett hvor historien formidles gjennom dans. Hans bidrag la grunnlaget for ballettene vi ser i dag, hvor dansen formidler en historie.
Carlo Blasis, som på 1800-tallet skrev viktige verk om ballettens teknikk og teori, ble også trukket frem som en viktig figur. Hans undervisningsmetoder brukes fortsatt av ballettlærere verden over. Dansens dag (International Dance Day) feires hvert år den 29. april, og denne dagen er valgt til ære for den franske ballettmesteren Jean-Georges Noverre.
Knut fortalte også om August Bournonville, en dansk koreograf som i stor grad bidro til å bevare den mannlige danserens rolle i ballett på 1800-tallet, da den var på vei ut andre steder i Europa. Han laget balletter som fortsatt spilles, blant annet "Sylfiden" og "Napoli". Mye hopp som gjør at aktene passer bedre for mann og dems styrke. Balanchine var spesielt begeistret for Bournoville. En morsom ting å nevne er at ofte skrives balletter ut ifra koreografens eget temperament, og han var kjent for å ha et meget godt humør som smittet over på sine mytiske skikkelser og glad folkedans til glede og ergrelse over en nyskapende institusjon i Danmark. Man vil gjerne formidle sin lange historiske tilknytning til denne kunstformen samtidig som kan ønsker å skape noe nytt.
Marius Petipa og moderne ballett Marius Ivanovich Petipa (1818–1910) er den mest berømte koreografen i russisk ballett og ofte regnet som "ballettens far." Han skapte mange av de store klassiske ballettene, inkludert "Svanesjøen" (sammen med Lev Ivanov), "Tornerose,"» Don Quixote «, «la bayadere» og "Nøtteknekkeren."
Lev Ivanov (1834–1901) var en annen russisk koreograf som jobbet sammen med Marius Petipa. Han er mest kjent for sitt arbeid på "Svanesjøen" og "Nøtteknekkeren." Her da de hvite aktene som snøfnugg og akten med den hvite svanen. Selv om Petipa hadde hovedansvaret for disse ballettene, var det Ivanov som koreograferte flere viktige scener, inkludert den berømte "Svanesjøen" akt 2. Han var også svært opptatt av mytologi og mystikk og likte hoffdansen røtter godt, men i motsetning til Bournoville, en pioner i å utvikle kvinnen som hovedrolle i ballett, og mannen fungerte mer som en støttepartner.
Enrico Cecchetti (1850–1928) var en italiensk ballettdanser, pedagog og koreograf som er mest kjent for å utvikle Cecchetti-metoden, et system for ballettopplæring. Han trente mange av de største danserne på sin tid, inkludert Anna Pavlova og Vaslav Nijinsky. Cecchetti-metoden fokuserer på teknisk presisjon, balanse, og flytende bevegelse, og er fortsatt brukt i ballettundervisning i dag. Cecchetti var også ballettmester ved det keiserlige russiske ballettkompaniet, hvor han jobbet med Marius Petipa.
Marius Petipa og Agrippina Vaganova er to av de mest innflytelsesrike personene i russisk ballett, men de representerer ulike generasjoner og bidro på forskjellige måter til ballettens utvikling. Petipa etablerte den russiske ballettstilen, som kombinerer elegant, teknisk presisjon med dramatisk uttrykk. Hans balletter satte en ny standard for koreografi, bruk av corps de ballet, og integrasjon av dans og musikk. Agrippina Vaganova (1879–1951) Danser og pedagog, skaperen av Vaganova-metoden. Vaganova var en prima ballerina ved Mariinskij-teatret, men er mest kjent for sin pedagogiske innflytelse. Etter sin aktive karriere ble hun en av de fremste instruktørene og utviklet Vaganova metoden, en systematisk treningsmetode for ballettdansere. Denne metoden kombinerer elementer fra fransk, italiensk og russisk ballett for å gi danserne en sterk teknisk base, samt en forståelse for kunstnerisk uttrykk og musikalitet. De arbeider med de store langstrakte linjene og har fokus på fysiske forutsetninger for ballett. Mens vi i norden arbeider mykere med å skape kroppene i en saktere prosess om til de fysiske ballett forutsetninger med dens styrke, uttøyninger og turnout. Vaganova Academy of Russian Ballet, som bærer hennes navn, er et av verdens mest prestisjetunge ballettakademier. Sammenheng mellom Petipa og Vaganova: Marius Petipa la grunnlaget for klassisk ballett i Russland med sine ikoniske verk, mens Vaganova videreførte og perfeksjonerte teknikken gjennom sin undervisning. Mange av Petipas balletter er fortsatt hjørnesteiner i ballettrepertoaret, og dansere over hele verden trener etter Vaganova-metoden. Petipa skapte selve ballettspråket, mens Vaganova systematiserte måten det undervises på. Knut Breder formidlet historien med entusiasme, og illustrerte mange av sine poeng med fysiske eksempler. Vi fikk en følelse av ballettens lange, rike historie, samtidig som vi ble minnet på hvordan den stadig utvikler seg.
Så kommer vi til utdypningen av kveldens foredrag om George Balanchine (1904–1983) var en banebrytende koreograf kjent for å utvikle neoklassisk ballett, som kombinerer den tekniske presisjonen fra klassisk ballett med en friere, mer moderne tilnærming. Hans stil er preget av rene, strømlinjeformede bevegelser, raske fotarbeid, og mindre fokus på narrativ, i motsetning til de mer historiebaserte ballettene fra tidligere epoker som hos Petipa. Musikken er ofte drivende i hans koreografi, med bevegelsen tett knyttet til musikkens rytme og struktur. Balanchine-metoden, han elsket kvinner og det vises i hans oppsetninger hvor scenen fylles av kvinner og det er få menn inne i scenebildet. Hastighet, presisjon, renhet i linjer, og dynamiske bevegelser. Han utviklet en spesiell teknikk for å forbedre dansernes fleksibilitet, utholdenhet, og musikalitet. Det legger stor vekt på åpne, lange linjer i kroppen, kryssformasjoner særlig armer og ben, og hurtige overganger.
Til dere som skal se Juwels i oktober må dere spesielt legge merke til håndleddene til danserne som er mye mer i bevegelse enn de vanligvis er.
Jewels (1967) er en abstrakt ballett i tre akter som Balanchine koreograferte. Hver akt representerer forskjellige edelstener og ballettstiler: Emeralds (fransk romantisk stil), Rubies (moderne, amerikansk jazzstil), Diamonds (russisk, keiserlig stil, inspirert av Petipa) Danseformasjonene i Jewels reflekterer Balanchines forkjærlighet for geometriske mønstre, ofte asymmetriske, med komplekse bruk av corps de ballet som skaper flytende bevegelser gjennom rommet. Særlig i Diamonds ser vi en hyllest til klassisk ballett med storslåtte, symmetriske formasjoner, mens Rubies bryter med dette i mer energiske og uformelle gruppekoreografier.
George Balanchine er kjent for sin tilknytning til flere viktige ballettskoler og for å ha utviklet en egen teknikk og metode som har hatt stor innflytelse på moderne ballett. Her er en oversikt over de mest sentrale skoler, metoder, oppsetninger, og hans fokus på dansere og kroppsidealer: School of American Ballet (SAB): Balanchine grunnla denne skolen i 1934 sammen med Lincoln Kirstein i New York. Skolen er kjent for å undervise i den Balanchine-metoden, som han utviklet for å trene dansere til sitt New York City Ballet (NYCB). Balanchine-metoden: Denne teknikken legger stor vekt på fart, fleksibilitet, renhet i linjer og energiske bevegelser. Det er en strømlinjeformet versjon av klassisk ballett som fremmer: Raskt fotarbeid, Dype pliéer, Bruk av armer med lange, strakte linjer fokuserer på bevegelse over scenen og dans i tett samspill med musikk.
Balanchine hadde en svært spesifikk idé om kroppsidealer for danserne han trente og koreograferte for. Hans preferanser inkluderte: Lange lemmer og høyde: Han foretrakk høye kvinnelige dansere med lange ben og armer, noe som bidro til de rene, strømlinjeformede linjene han ønsket i sin koreografi. Svært slank kroppsbygning: Han var kjent for å kreve en tynn kroppstype hos danserne, noe som i dag diskuteres i forhold til kroppspress i ballettmiljøet. Fleksibilitet og hurtighet: Hans teknikk krever stor fleksibilitet, spesielt i rygg og ben, samt evne til å utføre raske og presise bevegelser. Selv om Balanchine er beundret for sin kunstneriske visjon, har hans kroppsidealer og krav til danseres fysikk vært gjenstand for kritikk, da de kunne bidra til et sterkt press på danserne for å oppnå bestemte kroppstyper.
Avslutning: Møtet avsluttet med mange aktive spørsmål fra salen, hvor Knut svarte utdypende på alt fra ballettens tekniske utvikling til moderne ballettproduksjoner. Det var en kveld fylt med kunnskap og for en kunstform som har røtter mange hundre år tilbake i tid. Og vi alle gikk fra dette møtet med et smil om munnen. Vi håper at alle gleder seg like mye til Juwels som oss! "Tusen takk for i kveld, og husk: Neste gang vi møtes, skal vi alle kunne utføre minst én plie` ved inngangen til neste mørerom"
Comments